Fra trommer og flammer

I forbindelse med min jobb ved siden av studiene på Norsk telemuseum ønsker jeg å skrive en liten kommunikasjonshistorie her på mine hjemmesider.  På Norsk telemuseum underviser vi hver uke flere skoleklasser i kommunikasjonshistorie og andre relaterte tele-ting. Siden lovholm.net er både en web-huskelapp for meg og en mulig kilde til kunnskap for deg ønsker jeg å invitere deg med i en liten kronologisk vandring i telefjellheimen. I denne første delen har jeg valgt å skrive om telekommunikasjon fram til introduksjonen av telegrafen.

Hva er telekommunikasjon?

For å kunne forstå telekommunikasjonshistorien må vi først forstå begrepet ”telekommunikasjon”.

Ordet ”telekommunikasjon” er en sammensetning av ordene ”tele” og ”kommunikasjon”, det første gresk og det andre latin. ”Tele” betyr fjern, og ordet brukes også i sammenhengen tele-visjon (fjern-syn) og tele-fon (fjern-lyd,stemme). Ordstammen i kommunikasjon kan finnes igjen i ord som kommunisme og kommune, disse ordene stammer fra communis som betyr felles. Med tiden har ordet kommunikasjon fått en litt annerledes betydning og betyr i dag forbindelse. Så når vi snakker om telekommunikasjon snakker vi om fjernforbindelse. Nå som vi vet hva det betyr, la oss bevege oss til neste tinde. Når oppsto telekommunikasjon og hvorfor?

Disse spørsmålene er litt vanskeligere å besvare. Det som er sikkert er at fenomenet telekommunikasjonen oppsto før ordet og begrepet “telekommunikasjon”. Det å kommunisere er et grunnleggende menneskelig behov, enten det foregår via et medium eller ikke. Å kunne kommunisere er et grunnleggende menneskelig behov. Gjennom å kommunisere kan vi utrykke behov og følelser, vi kan pleie mellommenneskelige bånd, beskrive og konstruere virkeligheten og samarbeide. Helt fra de tidligste samfunnene har det vært et behov for å kommunisere. Også over avstand. Går vi tilbake til tidligere sivilisasjoner kan vi finne spor etter kommunikasjonshistorie. Vi vet at det å kunne gi signaler, varsle om farer og utrykke seg i form av språk, enten verbalt eller ved å tegne på huleveggene er noe vi har gjort i flere tusener av år, muligens også titusener. I områder med høydedrag ble det bygget veter, som vi kommer nærmere inn på seinere. På steder med tett vegetsasjon og ingen høyder, som for eksempel i jungelen, ble det brukt trommer. Her følger noen eksempler på måter mennesker har kommunisert over avstand tidligere.

Veter

Ordet telekommunikasjon blir i dag først og fremst brukt om oppfinnelser som telefon, fjernsyn og radio, men vi har kommunisert over avstand lengre enn dette. Kommunikasjons oppfinnelser har ofte oppstått i kjølevannet av konflikter og kriger, og det er også på grunn av fare for krig vi finner et av våre første kommunikasjonsmidler, veter. Veter var store bål plassert på et høydedrag, og da disse bålene ble tent opp var det for å varsle om fiendtlige angrep og invasjoner. Å samle troppene var helt nødvendig for å kunne vinne et slag, og slik kunne mobiliseringshastigheten avgjøre slaget. Siden vetene var plassert innen en slik avstand at vetevokteren kunne se minst to andre veter ville en vetevokter kunne varsle videre dersom en av disse var tent. Dette gjorde at en melding om fiendtlige tropper kunne formidles raskt. Det var ikke bare i Norge man hadde veter, også langs den kineske mur sto det et vetesystem slik at man kunne varsle dersom mongolene kom. Vetesystemets store fordel er at kommunikasjonen kan nå ut til mange samtidig, alle som kunne se veten brenne visste at noe var i ferd med å skje, samtidig er vetenes enkelhet også dens svakhet. Når en bare kan kommunisere med et tent eller ikke tent bål har man kun mulighet til å sende to budskap – tent vete eller ikke tent vete. Hvor mange fiendelige tropper? Vant vi slaget? Fra hvor kommer angrepet? Med vetene kunne ikke dette formidles, derfor var det i tillegg et behov for å sende mer detaljert informasjon med bud, enten til hest eller til fots (som i fortellingen om Maraton). Med nye oppfinnelser i renessansen oppsto det også nye måter å kommunisere på.

Den optiske telegrafen


Vetene var middelalderens og eldre tiders kommunikasjonsmiddel, men med renessansen og mange av oppfinnelsene som oppsto mellom da og nå har det skjedd store forandringer også i hvordan vi kommuniserer over avstand. Vi skal til Napoleons krigene, og Europa på sent 1700- og i begynnelsen av 1800-tallet. I 1789 introduserte franskmannen Claude Chappe den optiske telegrafen med justerbare armer. Denne oppfinnelsen ble muliggjort med oppfinnelsen av kikkerten på 1600-tallet, og kunne sende mer kompliserte meldinger. Ved å la forskjellig tilstander på den optiske telegrafen representere forskjellige tegn kunne hele setninger sendes. Hver stasjon klarte 3 tegn i minuttet og det tok 20 minutter å sende en melding 200 kilometer. På bildet til venstre ser du en norsk variant av den optiske telegrafen, kalt “klaffetelegrafen”. Denne konstruert av Ole Ohlsen og var i bruk langs den norske kysten. Den optiske telegrafen fikk vist sin store styrke da den via det franske telegrafnettverket meddelte seieren over Østerrike 1774

Elektrisiteten og den elektriske telegrafen

Gjennom hele 1800-tallet ble det gjort forskjellige forsøk med elektrisitet og magnetisme og det skjedde en enorm telekommunikasjonsrevolusjon. Selv om både magnetisme og elektrisitet hadde vært forsket på i flere århundrer tidligere var det først på 1800-tallet de store forandringene i folks hverdag begynte. Hans Christian Ørsted fant forholdet mellom elektrisitet og magnetisme og at elektrisk strøm skaper magnetisme og Benjamin Franklin hadde bevist at elektrisiteten var naturlig. Alessandro Volta hadde laget et batteri, men det var først i slutten av århundret de virkelig store konsekvensene av elektrisiteten kom. Gjennom forsøkene til Nikola Tesla, Thomas Edison, Ernst Werner von Siemens og Alexander Graham Bell ble de vitenskapelige forsøkene med elektrisitet omgjort til fordel for forbrukerne og samfunnet al masse.

De første telegrafapparatene kom i drift i 1825 og utviklingen av telegrafnettet fulgte i sin barndom ofte jernbanen. I 1838 introduserte Samuel Finley Bresse Morse et kodesystem for elektrisk overføring av signaler over en kabel. Den første telegraflinjen dukket opp i 1844 mellom Washington DC og Baltimore og var 64 km lang. I Norge ble den første telegraflinjen opprettet mellom Christiania og Drammen i 1954 og satt i drift påfølgende år. Fra dette punktet av ble det bygget ut ledningsnett i stor hastighet og i 1870 var strakk nettet seg helt til Vardø.

Morsekoden

Da Samuel F. Morse i 1838 introduserte morsekoden var det få som visst hvilken betydning denne skulle få. I løp av få år ble dette den foretrukne standarden for å sende meldinger over det elektriske telegrafnettet. Morsekoden består av tre tegn. Lange signaler, korte signaler og fravær av signaler. Med dette systemet kunne meldinger sendes med en hastighet opp til 65 bokstaver per minutt. Morsesystemet er konstruert slik at tegn som benyttes hyppig i det engelske alfabetet har fått en kode som det tar kort tid å sende. Den mest brukte bokstaven ”e” har derfor fått et kort signal, mens den nest mest brukte ”t’en” har fått et langt signal.

Mer telekommunikasjonshistorie kommer seinere. Hvis du allikevel ønsker å vite mer eller å se noe av dette på museum kan du besøke Norsk telemuseum, inne i Teknisk museum, på Kjelsås i Oslo.

1 thought on “Fra trommer og flammer”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *